Årets siste blogginnlegg – det føles rart at et år kan gå så vanvittig fort. Da jeg var barn, hørte jeg voksne i mine omgivelser si «Tiden går bare fortere og fortere for hvert år som går, men jeg blir ikke en dag eldre». Da tenkte jeg at de var skikkelig skrullete. Tiden går jo akkurat i samme takt hele tiden, og dessuten er et år som en evighet. Slik tenker jeg ikke lenger, for nå er dette mine ord … tiden går virkelig fortere og fortere for hvert år.
Å rette blikket bakover er ikke like morsomt som å se fremover, synes jeg. Men det er nødvendig for å ta med seg lærdommer inn i fremtiden. Hvordan var 2021, egentlig? Hva fungerte, og hva fungerte ikke? Hvordan ble resultatet av alt jeg dyrket, og hvorfor ble det sånn?
Mitt år begynte med kulde. Det var så kaldt og så vanvittig mye snø, som dessuten ble liggende lenge. Det er uvanlig og sjokkerende for meg som bor i Sør-Sverige. Derfor var jeg heller ikke motivert til hagearbeid før ganske sent. Derfor fikk jeg mer tid til å kose meg i drivhuset, noe jeg syntes var strålende! Paprika og chili var krevende å få frem, og derfor kom avlingen sent.
Min og Hannas podkast har gått bedre enn noen gang, og vi har fått mange nye lyttere. Tenk at vi kan få sitte og prate med hverandre i timevis, og at folk synes det er interessant og lærerikt. Det skulle lærerne på skolen ha visst når de forgjeves prøvde å få meg til å tie stille. Hadde jeg visst at man kunne få lønn for å prate, hadde jeg hatt noe å si til mitt forsvar.
Jeg oppdaget en ny forelskelse, begoniaen. Og hvor fantastisk komplett den er som sommerblomst. Står imot tørke og stekende sol, men kan også være på et mer skyggefullt sted. Det beste er at den finnes i alle former og farger.
Jeg forkultiverte poteter i melkekartonger i drivhuset. Noe som bidro til at jeg kunne høste selvdyrkede poteter ved sankthans.
Tomatene fikk være en del av fantastiske salater og tilbehør som jeg gjerne spiste sammen med ristet surdeigsbrød. Jeg tilbrakte sommerkveldene ved dammen, og mange ganger gikk de over til natt før jeg kom i seng.
Kålen er både enkel og morsom å dyrke om den ikke angripes av sommerfugllarver. Jeg lærte at jeg var nødt til å ha på nettet gjennom hele sesongen for at jeg skulle kunne spise noen flotte hodekål selv.
Høsten kom like overraskende og fort som tidligere år, men likevel var vi ikke forberedt og ferdig med sommeren.
Julen ble feiret på tradisjonelt vis i drivhuset med en lunsj bestående av sild før det ble julaften kveld og kulden tvang oss innendørs.
Alt i alt har 2021 vært et godt år. Eller hvordan var det igjen? Husker vi bare det som var bra, eller var det virkelig så bra som jeg har beskrevet det ovenfor? Det er kanskje ikke meningen at vi skal huske det vi har mislykkes med, det er kanskje slett ikke meningen at vi skal se bakover og minnes.
Jeg har tiltro til fremtiden og ser med glede frem til at et nytt planteår snart skal begynne. Et raskt tilbakeblikk har gitt meg en følelse av tro på fremtiden. Nå lukker jeg for 2021 og har fokus på 2022. Håper du vil følge meg også i året som kommer!
Legg igjen en kommentar