Nostalgisk middag

I vår da jeg satte poteter i jorda, skrev jeg et innlegg om nettopp det. Da fortalte jeg at blåpoteter gjør meg ekstra varm om hjertet fordi det vekker veldig personlige minner hos meg. Kanskje er det sånn at det man opplever gjennom barnets øyne er en anelse forskjønnet – muligens også i dette tilfellet, men jeg har i hvert fall levende barndomsminner fra den flotte festen mormoren min hadde en gang i året. Det var i september, og vi satt i glasshuset deres i hagen og spiste blå potetmos med røde pølser. Da var veldig eksotisk på den tiden! Hele slekten var samlet, og stemningen var på topp. Denne tradisjonen ønsker jeg nå å føre videre, og jeg ble så glad da jeg endelig fant blå settepoteter igjen. Så nå har vi tatt opp igjen tradisjonen, denne middagen som for meg er så spesiell. Blå potetmos, røde pølser og middag i glasshuset med levende lys og topp stemning til langt ut i de små timer.

Det handler ikke så mye om hva man byr på, men mer hva man gjør med det. Kanskje dette kan inspirere deg til å vekke en gammel tradisjon som har gått i glemmeboken – eller hvorfor ikke starte en ny!

Sorten jeg har i år er Bergerac. Utsøkt god!