Såing om høsten

Jeg er et konkurransemenneske, men det blir nesten i meste laget. Når jeg har bestemt meg for noe, så blir det sånn. En venn av meg spurte 1,5 måneder i forveien om jeg ville delta i en stafettmaraton. Jeg skulle løpe litt over en mil, og målet var å gjøre det på 51 min. Løpet er fullført og jeg kom i mål, uten at jeg noensinne tidligere har sprunget så langt. Konkurranseinstinktet dukker også opp i meg når det gjelder plantedyrking.

Da jeg ble drivhuseier, hadde jeg som mål å være selvforsynt med bladgrønt. Jeg begynte å sjekke opp hvilke sorter bladgrønt som ikke var så følsomme for kulde, som vokste raskt og kunne dyrkes både i og utenfor drivhuset.

Asiatisk kål er en av flere favoritter. «Tatsok» er en asiatisk kålsort som tåler kulde veldig godt. I drivhuset kan denne sås i oktober, og den rekker å utvikle seg til små bladrosetter. Reddiker, som jeg bruker bladene på, men også spinat, ruccola og persille, sår jeg i såbedet nå om høsten.

I bunnen av såbedet legger jeg en kapillærmatte, og oppå kapillærmatten fyller jeg på med god plantejord. Deretter dekker jeg bedet med en fiberduk som bidrar til å holde på varmen. Jeg setter en varmevifte i drivhuset som har termostat med frostvakt, og den sørger for at viften starter å gå når det blir under 4 grader i drivhuset.

Tidligere år har jeg kunnet plukke bladgrønt helt frem til jul, noe jeg håper jeg vil lykkes med i år også! I tillegg til bladgrønt har jeg kål og purre i kjøkkenhagen. Jeg kan ikke påstå at jeg nødvendigvis jobber for å være selvforsynt med alt grønt, eller hele året igjennom. Men å dele det opp og være selvberget i en bestemt årstid eller når det gjelder en bestemt grønnsak, gjør at man ofte lykkes og får større selvtillit.  Du trenger ikke være best på alt, men gjøre det bra og nå dine mål på enkelte områder. Da føler jeg at jeg har lykkes. Å sette realistiske mål som samtidig utfordrer meg, er en måte å styrke min prestasjonsbaserte selvtillit på.