Tilbakeblikk på 2018

Kald og snørik vinter som aldri ville slippe taket.

Der sprang jeg ut og inn mellom hus og drivhus med plantene så de gradvis skulle venne seg til å være ute. Ut på morgenen og inn igjen på kvelden, da det var overhengende fare for at nettene skulle bli kalde.

Så skled jeg på isflekker da jeg en morgen skyndte meg ut iført morgentøfler og pyjamas. Fikk en albue som var øm i flere uker; den måtte ofres for å redde et brett med sinniablomster som ellers ville gått en sikker død i møte. Temperaturforandringene ble for store for agurken min, som visnet ned allerede i begynnelsen av mai for aldri mer å hente seg inn igjen.

Deretter kom varmen. Denne varmen som i begynnelsen føltes uvirkelig fantastisk.

Lykkerusen innfant seg i takt med at solen strålte dag ut og dag inn. Dette med klimaendringer som ellers skremmer meg så mye – nå føltes det samtidig som at jeg nøt det, tross alt.

Men nytelsen gikk over til en dypere uro enn hva jeg tidligere har merket når regnet uteblir.

Dessuten begynte plantene å tørke ut, og vanningsforbudet gjorde at jeg opplevde at hagen min ble stadig brunere. Det beste med sommeren var at ugresset heller ikke orket å gro noe særlig hos meg.

Man vet det er ordentlig tørt når skvallerkålen begrenser seg og visner bort!  Det er det sikreste beviset på tørke.

I drivhuset vannet jeg for hånd. Disse plantene trivdes godt, og jeg fikk igjen håpet om en grønn og deilig sommer med egendyrkede tomater, fiken og salat.

Og sånn ble det – en skikkelig avling!

Men skal jeg være ærlig, synes jeg alltid det er morsommere å dyrke frem plantene enn å lage noe av dem. Kokkekunsten min er begrenset på grunn av manglende interesse.

Lærerne mine på hotell- og restaurantlinjen på videregående var heller ikke særlig imponerte da jeg sluttet der i 2003!

Høsten var fantastisk. Vi fikk lite regn, noe som gjorde at vi kunne nyte grønne gressmatter i september og blomstrende georginer.

Å, de fine georginene jeg kjøpte i vår! Så utrolig vakre. Jeg kommer til å fylle hagen min med georginer neste år. Min nye yndlingsblomst!

Høstavlingen ble en ny erfaring for meg. Jeg har gjort det før, men ikke i samme omfang, og heller ikke så sent.

I november hadde jeg frisk salat i hagen. I drivhuset høster jeg salat ennå! Hemmeligheten er å ha hestemøkk i bunnen av dyrkingskassen. Den avgir varme når den prosesseres og brytes ned.

Julen er her, og det er et faktum.

Nå har jeg 2 måneder fremover med et litt roligere tempo. Det er deilig å tenke på, men når det så har gått 2 uker, vet jeg at jeg blir litt urolig. Det kribler i de kreative fingrene mine … og da kommer det mange sprø ideer som skal virkeliggjøres til neste år. Mannen min blir ikke like imponert over ideene mine, for de pleier å innebære en god del jobbing og økonomiske utlegg. Men han valgte meg i gode og onde dager for noen år siden, og disse prosjektene er både onde og gode, avhengig av hvem av oss som blir spurt!

Fjorårets prosjekt.

Jeg håper dere vil følge meg også under 2019. Stort takk for 2018!