Tilbakeblikk.

2020 er et kult tall å skrive i kalenderen – 20 20! Alle disse årene som glir stadig mer inn i hverandre jo mer avstand man får til dem. Det man trodde hendte for tre år siden, viser seg å være åtte år siden. Og det som hendte for åtte år siden, skjedde egentlig for 14 år siden. Og sånn bare fortsetter det. Kjenner du deg igjen?

Mitt 2019 ble bra, nå som jeg kan se det i bakspeilet. Ja, det ble faktisk skikkelig bra. Eller var det i år tomatene fikk flekker og salaten ble oppspist av larver?

Nei, jeg anser mitt 2019 som vellykket.

2019 ble året da jeg for første gang ikke sådde alt mulig for tidlig. Det året alle plantene var passe store til å bli plantet ut i drivhuset omtrent da varmen kom.

Eller var 2019 det året da mannen min nok en gang måtte gå løs med macheten i entreen i mars og hugge seg gjennom jungelen som hadde vokst frem der for å komme frem til garderobeskapene sine?

Nei, jeg husker frøsåingen som veldig vellykket i 2019.

2019 ble året da jeg fikk så vakre ferskenblomster i drivhuset. Da duftet blomstene og var så bedårende vakre at jeg ville at de aldri skulle visne.

Eller var det i 2019 jeg fikk skyhøye strømregninger fordi svinkalde frostnetter gjorde sitt inntog akkurat idet blomstene på ferskentrærne skulle bli pollinert? Det som gjorde at jeg fikk søvnløse netter og måtte løpe ut og inn med pledd for å dekke til alle blomstene så de skulle klare seg.

Nei, jeg husker blomstringen i 2019 som veldig vellykket.

2019 var året hele min hage var blomstrende hvit av pioner, som vaiet i vinden som primadonnaer. Som arrogante bøller med rett til å skryte av sitt vakre ytre – og de blomstret lenge.

Eller var 2019 det året jeg hadde rekordmange pioner som ble angrepet av lus, noe jeg oppdaget altfor sent, hvorpå de pionene som rakk å blomstre, ble knekt av slagregn og vind akkurat da de var på sitt vakreste?

Nei, jeg husker pionene i 2019 som vakrere enn noensinne.

2019 var året da drivhuset vårt ble brukt mer enn noen gang før. Så mange vakre sitroner i drivhuset, så mange herlige og avslappende drivhuskvelder med familien, og som det bugnet av grønne avlinger som vokste seg store og vellykkede.

Eller var det i 2019 at det ikke var en kart å se på sitrontrærne? Og var det ingen i familien – ikke engang meg selv – som rakk å nyte sommerkveldene i drivhuset? Et drivhus der mye tørket og døde fordi jeg glemte å vanne?

Nei, jeg husker drivhuset som utrolig herlig også i 2019 – et sted jeg aldri kunne tenke meg å være foruten.