Jeg sitter i hagen, kikker på drivhuset mitt og puster inn den klare luften. Det er høst og det kjennes. Mørket har begynt å senke seg og pleddet om skuldrene mine ligger som en varm beskyttelse mellom den fuktige kveldsduggen og min, enn så lenge, varme hud. Kveldene er blitt kortere og svalere. Snart sitter jeg ikke lenger i hagen utenfor drivhuset men kryper i stedet inn i drivhuset og tenner lys for å finne ro. 

I åtte år har jeg vært drivhuseier. Det føles som den tiden begynte i går. Jeg stod der og monterte de siste glassene på drivhuset og hadde et forventningsfullt bankende hjerte. Et hjerte som hadde mer dyrkingsglede og optimisme enn hva som rommes i en menneskekropp.  

Dyrkingsgleden og optimismen har holdt seg og jeg har elsket drivhuset mitt gjennom alle årstider, år etter år. Det vil jeg fortsatt gjøre. Jeg vil fremdeles holde på med planter, jeg kommer fortsatt til å være optimistisk og forhåpentligvis kunne spre dyrkingsgleden videre men nå er det på tide å sette punktum for bloggen min. I hvert fall for en stund. 

Jeg skal prøve å formidle mine kunnskaper, det jeg har mislykkes med og hvilke erfaringer jeg har gjort meg på andre måter. Akkurat hvordan, hvor eller når vet jeg ikke. Jeg vet bare at tiden er inne for å avslutte dette kapitlet og når man lukker en dør, eller midlertidig lukker den, åpnes sannsynligvis en annen dør. Jeg håper det! 

Takk til alle dere som har fulgt meg, som har stukket innom her, har kommentert og inspirert! 

Alt godt til dere!