
Rimfrost, snøkrystaller, islykter og levende lys, alt det som hører julen til. Vakre ting som er de samme år etter år, og som stadig kommer tilbake. Men året som er gått, har igjen vært et år helt ulikt andre. Et år det fulgte så store forhåpninger til om å bli et vanlig år. Et vanlig år med frihet; det var min største forhåpning. At vi skulle legge pandemien bak oss og få komme tilbake til normalen.
I løpet av året har jeg i stedet lært meg at vi ikke lenger kan ta for gitt å klemme hverandre og håndhilse. Å kunne sitte tett ved siden av en venn man ikke har sett på lenge, men båret med seg i hjertet og savnet. At det å ta sjansen ikke lenger er et alternativ, og at man må være passiv fysisk og i stedet uttrykke seg verbalt når ikke lenger kroppskontakt og omfavnelser kan være det som får tale.

Tenk hva vi mennesker har av evne til å tilpasse oss ulike situasjoner, finne nye løsninger og alternative veier! Så lenge grunnen er stabil og du vet hva du er glad i, er det alltid mulig å finne nye veier. Jeg får så mye trygghet i meg gjennom familien min, de som kjenner meg best – ensomhet gjør ikke sterk.
Det som også har vært et beskyttende lag rundt meg når det har blåst, er mitt eget sted der jeg kan skape og være kreativ. Der et frø kan vokse og avlinger kan høstes. Jeg tror vi mer enn noensinne trenger å komme tilbake til urmennesket i oss. Være nær naturen og det som er mest naturlig for oss. Slik det var da vi var jegere og samlere, og som utgjør grunnlaget for vår overlevelse og vår eksistens. Den følelsen får jeg i drivhuset og i hagen, der blir jeg jordet og trygg. Uansett hvor mye jeg må tilpasse meg samfunnet for øvrig, så kan jeg alltid gå ut og finne mitt fristed. Derfor har drivhuset og plantene vært viktigere enn noensinne før i livet.
Jeg håper du også har funnet ditt trygge sted der du kan skape og kjenne deg tilfreds!