Nå begynner hagens fargeprakt å miste intensiteten. Det meste går over til gult og brunt, for snart å visne og ikke vise seg igjen før til våren. Det er noe vemodig og sørgelig i det, som jeg egentlig ikke kan se noen skjønnhet i i det hele tatt. Mørke og kald vind er ikke helt min melodi. Derfor vegrer jeg meg mot å gi opp fargene helt enda, og velger å gjøre alt jeg kan for å så tidlig som mulig få i gang blomstringen igjen til neste sesong!

Det kan jeg gjøre ved å botanisere blant alle høstløkene og posene som henger i lange rekker i butikkene. De har en farge som trekker til seg oppmerksomheten min på samme måte som godteriposer. Innholdet i dem er imidlertid alt annet enn usunt, og så klart ikke til å spise. Men for øyet gjør det underverker, og for sjelen er det et hopp.

Nå fyller jeg mange kurver og potter med vårløk som får stå plantet i drivhuset og vente på at vårsolen skal komme og varme opp jorden. Da kommer løkene til å begynne å vokse, og blomstringen og fargene kommer i gang fortere enn om de skulle være gravd ned i rabatten.

En regel man kan ha når man setter løk, er å passe på løkens størrelse. Man skal grave ned løkens størrelse ganger 3. Det vil si: hvis løken er 3 cm stør, skal man plassere den 9 cm under jorda. Vanlig plantejord fungerer aldeles utmerket for å plante løkene i, men jeg strør også over litt benmel som er gjødning for løkvekster. Dette vil gagne blomstringen til våren.

Lasagneplanting kaller man det når man mikser ulike løksorter i en og samme potte. De største løkene går dypest, og de mindre løkene lenger oppe. Man legger dem i lag som om det skulle vært en lasagne. Fordelen er lang blomstring i løkpotten. Perlehyasinter som blomstrer tidlig, og så tulipaner og svibel som blomstrer senere. Det er blomstring etter min smak.

Har du ikke drivhus som jeg, kan du så klart forberede potter nå på høsten. Sett pottene mot en sørvendt vegg hele vinteren, så vil løkene få fart fra de varmende solstrålene som varmer opp husfasaden og stråler varme til krukkene som står mot den.

Nå er nettene kalle, jeg har nettopp begynt å stenge dørene til drivhuset om natten slik at varmen skal holde seg og for at det siste skal få modne får vinterhvilen. Tomat og agurk er det fortsatt noen få igjen av på plantene, og paprikaen trenger litt mer sol for å bli rød. Fikenene er derimot helt perfekte nå, de blir bare søtere og søtere om det blir litt kaldere temperaturer på natten, de klarer til og med å gå ned til 0 grader og fruktene holder seg skikkelig godt.

Fiken er en av mine favoritter, året rundt. Jeg har massevis av trær og småplanter, og det er fordi det er det letteste og vakreste man kan dyrke, synes jeg. Dessuten fantastisk søtt og godt.

Fikentrær kan man oppbevare helt mørkt hele vinteren. Trærne mister bladene sine, og derfor er det ikke viktig med lyset i de månedene. De oppbevares på en plass som er svar og kan klare seg ned til 10 minusgrader. Det varierer litt avhengig av hvilken type det er, men de fleste sortene tåler noen minusgrader her og der. Det gjør at jeg synes det er den letteste middelhavsveksten å overvintre, jeg oppbevarer den i spiskammeret mitt hele vinteren.

Men nå er det fokus på å høste fruktene. Favorittoppskriften med fiken er helt klart å halvere og sette dem inn i ovnene i 10 minutter med hakkede nøtter og mandel samt honning oppå, serveres så med is.

Jeg gjødsler fikentrærne og -buskene mine en gang i uken mellom april og august. Resten av tiden får de nøye seg med vann. Når jeg høster fikenene, klipper jeg ned trærne. Grenene jeg klipper av, setter jeg i vann i drivhuset og lar dem stå der til det blir kaldt. Da flytter jeg inn vasene mine med fikengrenser i huset. Etter noen måneder har det utviklet seg røtter, da planter jeg grenene ned i jorden og har de i vinduskarmen inne til det blir vår igjen. Da får de flytte ut til drivhuset på nytt. Slik har jeg plutselig flere små, fine fikentrær å ta vare på. Jo flere, desto bedre!

Sommerens blomstrende favoritt hos meg er kjempeverbena, eller i hvert fall en av dem. Høyt svevende, lilla blomster, som på en vever og blyg måte strekker seg over alle andre mot himmelen. Sommerfuglene som gjerne svermer rundt disse praktblomstene og bruker kronen som landingsplass for å hvile og hente nektar.

Man kan ikke få for mange av disse livlige blomstene, jo flere desto bedre. Mange verbena gir et herlig, fyldig inntrykk. Jeg har alltid tatt stiklinger av verbena på våren og tidlig sommer, fra planter som jeg kjøper i butikken. Men i år skal jeg prøve noe nytt! Jeg skal prøve å ta stiklinger på høsten, som så kan vokse frem til det blir kalt, og som skal få overvintre i drivhuset eller i hagestuen. Når det blir vår har jeg dermed allerede etablerte planter med et stort rotsystem, og verbenaene mine kan dermed bli større en før og blomstre tidlig. Hanna, hagekompisen min, gav meg dette tipset. Og hvis hun sier det går, så har jeg troen.

Fremgangsmåte:

1. Klipp av en lang gren av en verbena. Klipp så grenen i mindre, kortere biter, ca. 7–10 cm lange.
2. Man vil ha en gren eller et bladpar på hver stikling over jorden for at planten skal kunne bryte nye skudd og få flere grener.
3. Stikk stiklingene ned i jorden, eller i torvbriketter hvilket jeg bruker. Jeg bruker også en rotgel som hjelper utviklingen til stiklinger, hvilket jeg liker veldig godt. Dette gjør at jeg statistisk lykkes med flere stiklinger. 
4. Hold det fuktig og jevnt til man ser at planten har utviklet rotsystem.
5. Når rotsystemet er utviklet skal man plante om til krukke med jord og toppe planten. Oppbevar denne så gjennom vinteren på en sval plass og vann litt slik at jorden ikke tørker ut i løpet av vinteren.

Så klart kan man ta stiklinger på mye mer enn bare verbena, fremgangsmåten er den samme. Som for eksempel buksbom, rododendron, hortensia og lavendel, men disse tar jeg stiklinger på til våren i stedet. Lykke til!