Åh, som jeg har ventet og lengtet etter at knoppene skal skyte ut i en fantastisk blomsterprakt! Nå er endelig ventetiden over, og hele hagen er på sitt aller vakreste. I alle fall min. Valmuer, pioner og prestekrager blandet med salvie og løytnantshjerter. Det er viktig å binde og støtte opp blomstene når kronen har slått ut og blitt tung. Jeg bøyer til armeringsnett som vi har klippet til mindre biter, og så setter jeg dem i bakken rundt vekstene som trenger støtte.
Humleplanten trenger hjelp for å få feste til å klatre videre opp i espalieret, og det ordner jeg vet å bore noen skruer i stolpen og trekke en tråd mellom skruene. Honningrosen binder jeg opp med strips, for rosen blir tung og vokser vilt, så den trenger litt styring.
Jeg har drømt om en romantisk hage der blomster og spiselige planter kombineres i en herlig symbiose. Jeg liker gamle sorter som er hardføre og har vært brukt i generasjoner. Men i morsdagsgave måtte jeg gi meg selv en blomst som jeg lenge har drømt om. Marisko, eller hageorkide som den også kalles. Den vokser vilt i Midt-Sverige, gjerne i skogen hvor den får fukt og skygge fra trærne, så jeg er usikker på om den vil trives i hagen min. Men i skyggen av drivhuset og i det fuktige klimaet under bladliljene skal jeg i alle fall gi det et forsøk.
Man må jo ta noen sjanser for å lykkes, og det innebærer også at man må tørre å mislykkes iblant. Det kan jo ikke gå verre en galt, og da kan man alltids prøve på nytt på en annen måte isteden!
Legg igjen en kommentar